Tunge dagar

Fram til no har eg skrive mest om ting som eg likar og som gjer meg glad, men i dag trong eg å få ut andre tankar.

Nesten alle dagar er gode dagar i mi verd, og sånn er det berre. Kanskje grunna innstilling, kanskje grunna dårleg korttidsminne, så eg lett gløymer dårlege ting, eller kanskje er eg berre heldig - kva veit eg? Sånn har eg det berre.

Men nokre dagar er tunge og svarte.
Ikkje fordi eg er depressiv. Ikkje fordi korttidsminnet mitt virkar betre enn andre dagar. Kanskje er det hormonar og syklusen som gjer det.
Akkurat no er det nok hormonar, og det faktum at eg har opplevd min 6. spontanabort.

Føler meg litt sutrete som tek det så tungt, for det er faktisk 2 veker sidan, så reaksjonen kjem litt seint, men eg har nok berre skyvd den foran meg. For eg trudde eg slapp lett unna denne gongen. Hadde eg ikkje tatt graviditetstesten, hadde eg berre trudd mensen var veldig forsinka, noko den er i periodar. Så eg var ikkje så langt på veg, og kjende meg ikkje så trøytt og nedfor som eg har dei andre gongane. Eg tenkte også at om eg ikkje let meg sjølv ta det så tungt, viss eg prøvde å lata over for meg sjølv som om det faktisk berre var mensen eg hadde fått, og at den graviditeten ikkje hadde vore der, så var det lettare å koma vidare.

Så feil kan ein altså ta.

I to veker har eg vore trøyttare enn vanleg, men trudd det var fordi det var tungt å koma ut av feriemodus, pga ekstra jobbing, og fordi eg søv litt dårlegare når mannen er på reisejobb.
Det reduserte overskotet gjorde at eg var endå mindre kreativ i matvegen enn vanleg.
Men så sa mannen noko som stakk hòl på heile bobla mi.
- 'Du treng ikkje eta det same til middag kvar einaste dag, kjære, det er sunt å eta variert.'
Eit utsegn sagt og meint med omsut og kjærleik, ganske uskuldig, ikkje sant?
Det eg svara i hovudet var: '- Kva er vitsen? Kroppen min fungerer jo ikkje som den skal likevel!'
Og det var då bobla sprakk.
Alle tårene eg ikkje hadde græte og all smerta eg trudde eg hadde sluppe unna, velta ut.

Eg hatar desse dagane. Eg hatar å kjenna smerta over dette.

Eg hatar det fordi eg veit det er eit luksusproblem, for det fins mange millionar i verda som har større og verre sorger enn meg.
Eg hatar det fordi det er avgrensa kva hjelp eg kan få, sidan eg har PCO, og det tilsynelatande ikkje finst noko som hjelper 100% enno.
Eg hatar det fordi det finst adopsjon og fosterbarn (og me har allereie ein plan ang det), og eg overhovudet ikkje har problem med at mine framtidige born ikkje er mine biologiske.
Men mest av alt hatar eg - sjølv om eg unnar alle andre dei borna dei får - å tenkja at 'alle andre får det til, kvifor kan ikkje me?'

Smerta er der, som eit stort, svart gnagsår i hjarta og heilt ned i magen, men kanskje har eg det bra att i morgon?


Vent

Under bøketreet

 I hagen vår står eit bøketre.

Under treet er ei lita rosebusk,
som har mista alle blada no som det er haust.

Under rosebuska ligg nokon som var sterkt ønska,

og framleis 2 år etter er så sårt sakna..

 

~ Hjarteslag ~

Fire veker: Framleis ein løyndom,
så etterlengta og mykje drøymd om

Åtte veker: Varmaste tankar
til hjarta som der under mamma sitt bankar

Ti veker: Du er ikkje meir,
av bittesmå hjarteslag kom ikkje fleir

Du vart ikkje barnet som me skulle få
men hjarta ditt bankar i våre enndå

♥

*

In our garden there is a beech tree.

Under the tree there is a small rose bush,
which has lost all its leaves now that it's fall.

Underneath the rosebush lies someone who was so desperately longed for,

and still after 2 years still is so deeply missed..

 

~ Heartbeats ~

Four weeks: Still a secret,

so deeply longed for and so often dreamed of

 Eight weeks: Our warmest thoughts

to the heart beating underneath your mother's

Ten weeks: You are no more,

of tiniest heartbeats there were no more.

You weren't the child we were supposed to have

but your heart still beats within ours

 

♥

August

August har vore regnfull, men også beautiful!

Humlene svermar framleis rundt blomane,

som ikkje vil gje seg med å bløme enno.

Eg har både kunne samla frø til å så neste vår, 

plukka bær til laurdagsgodt 

og funne blomar til å pynta med inne denne månaden.

Kaninen Odin (oppe til venstre) får springe rundt i grønsakshagen,

mens gamlefar Trampe (nede til høgre) får gå (nesten) fritt i hagen om ettermiddagane.

Sidan piggsvinet 'vårt' forsvann i juli, har eg måtte ta opp kampen med sneglane sjølv,

og eg har ikkje sett så mange brunsneglar hjå oss som denne sommaren.

Kanskje fordi piggsvinet forsvann ... 

 

Ein som forsvann i august var kaninen Snøkvit.

Her tok eg bilete av han ein dag han hadde kome seg ut av buret sitt, 

og sprang lukkeleg og fritt omkring i hagen. 

Han var ein roleg og kosete kanin, og lett å fange inn att.

Tre veker etter hadde ein stor hund rive opp buret hans om natta,

og alt eg fann av snille, fine Snøkvit'en min var kun nokre pelsdottar.

 *

August has been rainful, but also beautiful!

The bumblebees still hover around the flowers

which won't quite stop blooming.

I've gathered seeds to sow next spring,

picked berries for weekend snacks

and flowers to decorate with inside this month.

The rabbit Odin (upper left corner in picture number 4) get to run around in the vegetable garden whilst Trampe (Thumper) (lower right corner) gets to run (almost) freely in the yard these afternoons.

 As 'our' hedgehog disappeared in July, I've had to fight the slugs myself,

and I've not seen as many Spanish slugs in our garden as I have this summer.

Probably because the hedgehog disappeared ...

Someone who disappeared in August, was the rabbit Snow White.

The pictures of him were taken one day he had managed 

to break out of his cage and ran happily and freely around the garden. 

He was a calm and cuddly rabbit, and easy to get hold of again.

Three weeks later, a large dog had torn up his cage during the night,

and all I found of my sweet, pretty Snow White, was just a few clots of fur...